Pusen med svovelstikkene

posted in: Katt, PÅ FREMSIDEN | 0

Det var gresselig kaldt. Det snødde og begynte å bli mørke kvelden. Det var den siste kvelden i året, nyttårskvelden. I denne kulden og i dette mørket gikk det en liten mager pusekatt. Hun var tynnpelset og gikk med kalde poter gjennom gatene. Ja, egentlig hadde hun vært varm og mett da hun gikk hjemmefra, men hva hjalp det? Det var lenge siden hun hadde forlatt hjemmet sitt, og nå var hun både sulten og trøtt. De siste kreftene hadde hun brukt opp da hun skyntet seg over gaten for å slippe unna den store aggressive hannkatten.

Nå gikk den lille pusen på de kalde potene, som nå var blitt både røde og blå av kulde. Sulten og forfrossen gikk hun der og så ulykkelig ut, stakkars liten. Snøfnuggene landet i den lange, svarte pelsen som krøllet så pent i nakken, men slikt tenkte hun ikke det minste på. Ut av alle vinduer skinte det lys, og det luktet så deilig lammestek i gaten, for det var jo nyttårsaften – ja, det tenkte hun på.



Borte i en krok mellom to hus – det ene stakk litt mer fram i gaten enn det andre, la hun seg og krøket seg godt sammen. De små potene hadde hun trukket under seg, men hun frøs mer og mer. Hjem kunne hun ikke gå, for hun hadde jo ikke klart å finne veien hjem igjen. Ikke hadde hun fått i seg en eneste matbit på flere dager. De små potene hennes var nesten døde av kulde. Å – så godt som en liten matbit og litt varme ville gjøre! Om hun bare våget å smette inn døren i et av husene i gaten og varme potene. Hun lukket øynene og drømte seg bort. Nyttårskvelden gikk over til natt, og på morgenkvisten lysnet den første dagen i det nye året.

Det fantes ingen kulde, ingen sult eller angst. 
I kroken ved huset lå den lille pusen og var død da den kalde morgenen kom, hun var frosset ihjel den siste kvelden, i det gamle året.

 

Pusen med svovelstikkene
De fleste har sikkert hørt eventyret om piken med svovelstikkene. Det nærmer seg nå en ny julehøytid, og de færreste er klar over hvor mange ”piker med svovelstikker” som befinner seg der ute. Daglig får vi såkalte ”villkatter” levert inn på klinikken. Dette er katter som kan ha gått lenge i et område uten at noen ser ut til å eie dem, eller katter som plutselig en dag dukker opp på døren din. Det er også altfor mange katter som blir født ville, og dermed opprettholder en villkattbestand.

Det er frustrerende for oss her på klinikken, da vi stadig får inn umerkede katter. Noen bærer preg av å være ville, andre er syke, og noen ser ut til å bare ha gått seg vill. Uten mikrochip eller annen form for merking er det ofte umulig å finne eier. Vi lever tross alt i verdens rikeste land. Er det da for mye forlangt at de som ønsker seg katt også tar ansvar for dyret?

I dag fikk vi også inn en katt som en turgåer hadde funnet. Denne hadde lagt seg til ved en skogsvei, og hadde ikke protestert da turgåeren tok den med seg. Ved ankomst klinikken var katten svært medtatt. Den var sterkt nedkjølt, tydelig dehydrert, og veldig svak. Katten måtte dessverre avlives av dyrevelferdsmessige årsaker. Den hadde ingen form for merking, så eier er foreløpig uvitende om kattens skjebne

Vi oppfordrer alle som har katt til å gi den en julegave i år, et mikrochipmerke.

Leave a Reply